Folkediktingen i Norge ble svært aktuelt etter 1814 og grunnloven. Det var ønskelig med en forestilling om det norske. Nordmenn ville ha noe som identifiserte oss som folk. Gamle verdier fra før unionstiden ble gjenfødt. Muntlige fortellinger som hadde gått i arv helt fra vikingtiden ble samlet inn av Asbjørnsen & Moe, som skrev de ned og gjorde de tilgjengelige for alle.
Selve eventyrsjangeren kan gjenkjennes som enkle historier med veldig fast struktur. Introduksjonen er som regel "Det var en gang" mens avslutningen minner mer om "så levde de lykkelig i alle sine dager". De "magiske" tallene 3, 7 og 12 går igjen, og ting gjentaes som regel 3, 7 eller 12 ganger. Det var også store kontraster i eventyrene. Noen typiske var godt mot ondt, rik mot fattig, stygg mot pen. Det "onde" i fortellingene var også ofte fremstilt som veldig stygt, og fienden var som regel tusser, troll og vetter som folk flest var redd for på den tiden.
Selve eventyrsjangeren kan gjenkjennes som enkle historier med veldig fast struktur. Introduksjonen er som regel "Det var en gang" mens avslutningen minner mer om "så levde de lykkelig i alle sine dager". De "magiske" tallene 3, 7 og 12 går igjen, og ting gjentaes som regel 3, 7 eller 12 ganger. Det var også store kontraster i eventyrene. Noen typiske var godt mot ondt, rik mot fattig, stygg mot pen. Det "onde" i fortellingene var også ofte fremstilt som veldig stygt, og fienden var som regel tusser, troll og vetter som folk flest var redd for på den tiden.
Folkediktning innebærer ikke bare eventyr, det var også et hopetall stev og segn
